Tekst og illustrasjon: Janne Nordvang
Bobil og Caravan magasinet, nr 3 Juni 2022

Jannes skråblikk på klokskap: Alder, klokskap og mye annet

Med alder kommer klokskap sies det, men med alder kommer så innmari mye mer også. Som kvinne kan jeg bare meddele at «alderstillegget» kommer sånn omtrent over natten. Fra å danse forbi speilet med lette, ungdommelige skritt, og smile til eget speilbilde den ene dagen, til å neste morgen stå foran speilet med lut rygg og slunkent blikk, og tenke «Hvordan i all verden var det den spermien som vant???» Ja, for evnen til å snakke seg selv ned, er for oss kvinner en medfødt egenskap. En egenskap vi finpusser gjennom årelang erfaring. Innen tenårene har vi svart belte i faget, og når overgangsalderen kommer, og hormonene løper mer løpsk enn en gjeng fireåringer høye på sukker og wiener i lompe på 17 mai, da har vi tatt doktorgrad i selvmedlidenhet. Nå skulle man kanskje tro at det er det usynlige forfallet som preger en stakkars kvinne mest, men slik er det ikke. Neida, i forfengelighetens tegn fokuserer de aller fleste av oss på det synlige forfallet.

Dette til tross for høyst aktuelle plager som for eksempel de lydene ledd og knokler lager ved enkle øvelser som ut og inn av bil, ut og inn av hold-in truser og BH, inn og ut av dusj/ badekar, og opp og ned av Stressless, do-sete, og/eller fortauskant. Ja, for når du kommer opp i en viss alder lager kroppen i disse sammenhengene mer avanserte lyder enn Steven Spielberg under en produksjon av Jurassic Park. For ikke å snakke om andre usynlige utfordringer og skavanker som ufrivillige hetetokter med påfølgende uttørking samt sopp og råteskader i kjeller-etasjen, også kalt underlivet, eller nedfallen livmor og forstuede eggstokker, selskapssyke hemoroider, og tarm som blir irritabel i kontakt med gluten, glutenfritt, melkeprodukter fra geit, ku og okse, erter, bønner, løk, skalldyr med og uten skall, småfugl, storfugl, påfugl og gjøkur.

Tro det eller ei, dette er ikke utfordringer som plager en kvinne nevneverdig i hverdagen, faktisk står de i skyggen i forhold til de virkelige helseutfordringene som kommer med alderen.  Alvorlige helseutfordringer som grått hår i tinningen, rynker rundt øyne og tunge øyelokk, åreknuter store nok til å fortøye et 40 fots langt fartøy, flate rumpeballer, fleske-knær, uønsket hårvekst av ymse omfang, og lange bryster som stadig har behov for akutt førstehjelp da de har en tendens til å komme i klem i kjøkkenskuffer, bildører, oppvaskmaskin, buksesmekk eller heisdører i halvfulle til fulle heiser. Det er ikke til å komme utenom at kvinnekroppen er som en litt dårlig konstruert trebygning, der du veit at forfallet vil komme med vannskader i kjelleren, brist i reisverket, og tidvis gjennomtrekk i toppetasjen. Etter fylte førr er faktisk kvinner oftere til EU-kontroll av understellet enn bilen, og blir sjelden godkjent på første visning! Det er og blir et sårt, men sant faktum at menn eldes som fin vin, mens kvinner eldes som melk i romtemperatur!

Derfor kom det skadefro kone-monsteret frem i meg den dagen gubben kom hjem fra helsekontroll i forbindelse med fornying av førerkortet, og fortalte at synet hans hadde endret seg til det verre, og at han trengte nye kontaktlinser og briller. Ja, jeg skal være så ærlig å si at det gikk en liten faen i meg, for synet mitt, det er faktisk det eneste ved denne halvgamle kvinnskrotten som fremdeles funker noenlunde slik det skal. Så er det nå engang slik, at jo flere feil man påpeker med andre, dess mindre tid bruker man på å dvele ved egne feil og mangler. Så da gubben hadde fått hentet seg ut et par nye kjørebriller, kontaktlinser med mer styrke en slagene til Mike Tyson, og fått helseattesten levert og godkjent hos biltilsynet, vekket vi bobilen frem fra vinterdvalen, og kjørte en tur mot Fredrikstad, bare for å lufte sjel, kjerring og kjerre, og gi oss selv en velfortjent forsmak på sommersesongen.

Med gubbens nye nedsatte syn i friskt minne ble jeg, med mine litt slitsomme ektefelle-gener, sittende i passasjersetet og rope ut advarsler som «BIL FRA HØYRE!!!», «FOTGJENGER FORRAN DEG!!!», «GULT LYS!!!», «MANNE MED RULLATOR», «LØS BIKKJE MED BÅND», og en og annen uviktig beskjed som «KU PÅ JORDET!!!», bare for å sjekke reaksjonsevnen bak de nye brilleglassene. Gubben er en lugn kar, av den typen som snakker når han må, men helst ikke da heller, og mistet, irriterende nok, ikke tålmodigheten en eneste gang. Kanskje var den noe sarkastiske kommentaren om at «Ei førerbikkje hadde vært bedre selskap!» ment som et lite stikk, men selv ikke da jeg, under parkeringa på bobilplassen, hyttet med armene, pekte i nord og sør så grevinnehenget danset og ropte ut flere kommandoer enn en sersjant under NATO øvelsen, så gubben ut til å bry seg nevneverdig.

Det var først da vi hadde parkert, og jeg med stolthet i stemmen kunne fortelle at jeg hadde overlevd min første kjøretur med en «blind mann», at gubben ristet på hodet og mumlet noe om at det var bedre å være svaksynt enn svær i kjeften, men på det tidspunktet var jeg så gira over å ha overlevd kjøreturen, at adrenalinet kokte i skrotten, og jeg informerte gubben om at jeg skulle bruke opp noe av energien ved å rusle meg en tur rundt på campingen, og teste ut sanitæranlegget. Jeg var ikke borte i mer en snaue ti minutter. Derfor ble jeg så imponert da jeg gikk tilbake mot bilen, og så hva min svaksynte mann hadde fått gjort på så kort tid.

Markisa var dratt ut, det samme var den ene le-veggen. På bakken var det rullet ut en gress-matte, campingstolene hadde fått tykke puter, bordet var slått opp, en koselig lykt hang tent over bordet, en godteskål full av sjokolade var satt frem, og to kopper rykende fersk kaffe stod på hver sin side av godteskåla! Imponerende! Snakk om å varte opp fruen da, og det til tross for et nyoppdaget handikap! Gubben selv var ikke å se noe sted, men jeg hørte at han romsterte inne i bilen, antok at han redde opp senga, og satt meg derfor klokt ned i den ene stolen ute, gravde opp en raus neve konfekt og sjokolade fra godteskåla, svelget det ned med store slurker kaffe, og lente meg bakover, lukket øynene, og nøt å være på tur igjen.

Det er da jeg hører det. En dyp manns-stemme, med brei Toten-dialekt, som ikke tilhørte min mann, rett ved siden av meg.

«Jasså… hadde je vørti innforrmert om att de køm gjæster, så hadde je jo tilbudt dikk en fotskammel au, men det ser ut slik tel at dikk har finni dikk ei god stilling, åkke som!»

Rett foran med stod selve prototypen av en totning. En sånn med grønn militær-caps og tilhørende skjorte fra Toten Skytterlag. En sånn som skyter egen middag som grilles på bål, og som spikker tannpirkere av velta brøytepinner fra Hedmarken. Da slo det meg!!! At gubben selvsagt ikke hadde fiksa alt dette mens jeg var på toaletten! Jeg hadde bare gått mot den første sølvgrå Fiaten jeg så, fordi for oss vanlige kjerringer er jo bil bare bil, ikke sant, og alle ser dønn like ut!!! Jeg skvatt så kaffen skvulpet over låra, reiste meg raskere enn jeg noen gang har kommet meg på beina før, og hostet frem enn beklagelse da jeg hørte rungende, skoggende, og rå latter fra den andre siden av le-veggen!

Der stod gubben og hev etter pusten, lo så tårene rant, slo seg på låra, og hikstet frem til den fremmede Totningen mellomlatterkulene, at han måtte ha kona hans unnskyldt ….

Flau og lutrygget satte jeg kaffekoppen fra med, la tilbake konfekten jeg ikke hadde rukket å spise, og ruslet bort til egen gubbe og egen bil.

Lenge var det helt stille. Han sa ikke noe, og jeg holdt klokelig kjeft. En stund senere tenkte jeg det var trygt å få i gang en liten, lett samtale, glatte over feilen fra tidligere, og tenkte det var klokt å begynne med noe enkelt. Gubben satt med nesa ned i mobilen, og så svært så oppslukt ut i hva det nå enn var han skrollet igjennom, så jeg spurte i lystig tone: «Hva er det du ser på da vennen?» Gubben snudde seg sakte mot med, flyttet brillene litt nedover nesa med hånden, myste mot meg med hevet øyebryn over brilleinnfatningen og sa: «Jeg googler leveringstid på hvit stokk og labrador. Til deg kjære.» Jeg burde sett den komme…bare så synd at synet svikter.





La oss tipse deg

Registrer deg her og motta varsel når vi publiserer enda mer spennende lesestoff.

Vår samarbeidspartner

Gjennom vårt flotte samarbeid med Norsk Bobil og Caravan Club kan vi publisere spennende artikler som utgis i deres medlemsblad. Artiklene fra NBCC vil først være tilgjengelig digitalt en stund etter at medlemsmagasinet er distribuert. Medlemsbladet samt en rekke andre fordeler kan du enkelt sikre deg ved å bli medlem hos Norges største og eldste interesseorganisasjon for deg med bobil eller campingvogn.

Turforslag